Innen de medisinske fagene finnes det mange retningslinjer for valg og gjennomføring av behandling. Slik er det ikke innen kjeveortopedien. Dette er ikke unikt for Norge; heller ikke internasjonalt gis det klare retningslinjer innen mitt fag. Det er altså opp til den enkelte reguleringstannlege å finne den mest egnede behandlingen for den enkelte pasienten. Dette gjelder ved behandling av både barn og voksne, men det fører nok til større ulikheter i behandlingen av barn og unge. 

Det finnes ulike metoder innen kjeveortopedisk behandling, men vi har relativt få gode medisinske studier vi kan støtte oss på når valg av behandling skal tas. Mangelen på studier er en av grunnene til at det ikke er utarbeidet klare retningslinjer. 

De fleste som får tannregulering i Norge er barn, selv om også stadig flere voksne velger slik behandling. Hos barn anbefales tannregulering ved flere ulike feil i bitt og tannstilling. Det vi kaller trangstilling/plassmangel er en av de vanligste lidelsene vi behandler. Hos disse barna er det rett og slett ikke plass til alle de permanente tennene i kjeven, og da spesielt i overkjeven. I stor grad har trekking av permanente tenner vært et vanlig ledd i behandlingen av slik plassmangel i både Norge og utlandet. Trekking av tenner inngår også i behandling av andre bittfeil. 

Men å trekke tenner er ikke det eneste alternativet vi kjeveortopeder har om vi ønsker å gi bedre plass i kjeven. Faktisk har kjeveortopeder i over 100 år diskutert for og imot tanntrekking som ledd i kjeveortopedisk behandling. Allerede fra første halvdel av 1900-tallet har et av hovedargumentet mot tanntrekking vært at dette kan innvirke negativt på pasientens ansiktsprofil. Et hovedargument for å trekke tenner har vært at resultatet kunne bli mer stabilt over tid. Dette siste støttes dog ikke av senere litteraturgjennomgang (1,2). 

Helt fra jeg tok spesialistutdanningen har jeg tilhørt gruppen kjeveortopeder som mener at trekking av tenner ikke bør inngå som en del av vanlig behandling; verken ved plassmangel eller ved andre bittfeil/tannstillingsfeil. Dersom overkjeven er for liten for å gi plass til alle de permanente tennene, vil det å trekke tenner kunne føre til at kjeven ikke stimuleres til videre utvikling. Overkjeven ender da opp med å bli smalere enn hva den ville vært om alle tennene fortsatt var på plass (1). Ved heller å stimulere kjevene til videre vekst, altså uten å trekke tenner, vil tennene naturlig få bedre plass. 

Jeg mener altså at trekking av permanente tenner kan virke negativt inn på pasientens profil. Å oppnå best mulig bitt- og tyggefunksjon er det viktigste målet for kjeveortopedisk behandling. Men det er fullt mulig å kombinere funksjon og estetikk. Det å bevare alle de permanente tennene er et uttrykk for dette synet. 

Mange foreldre/foresatte kommenterer også at de opplever en bedring av symptomer hos barn som snorker og er plaget med munnpusting etter at jeg har igangsatt behandlingen. Vi vet at manglende bredde i kjevepartiet, og at kjeven er skjøvet fremover, fører til plassmangel i svelget, noe som påvirker vår evne til å puste vanemessig gjennom nesen (3). Kjeveortopedisk behandling kan derfor også bedre pusteproblemer som søvnapne og munnpusting (4).

Gjennomgang av studier tyder på at tiden barnet trenger å gå med tannregulering faktisk er kortere ved behandlingsmetoder der tenner ikke trekkes (1,2). Dette er også min erfaring. Slik jeg praktiserer vil effektiv behandlingstid (altså tiden med apparat/regulering i munnen) i hovedsak være omkring 1,5 år, av og til kortere. 

Det har også blitt påpekt at vi mangler studier på hvordan pasient/pårørende selv ser på og opplever tanntrekking som ledd i den kjeveortopediske behandlingen (2). Personlig vet jeg imidlertid hvilken respons jeg får når jeg forteller at barnet ikke trenger å trekke tenner. Dette er uten unntak en veldig hyggelig beskjed å gi.